Racereport Henrik Oftedal

Geilo
Jeg ankommer Geilo litt før kl 18. på torsdag. Jeg skal bo hos Knut Olav Øyo og familien. Jeg blir tatt godt i mot og jeg får gjort opp noe gammel honning gjeld jeg pådro meg før Norseman i fjor. Honningen han hadde stående i skapet ble for fristende og jeg «lånte» krukka for et år. Litt ut på kvelden blir det servert ovnsbakt laks, med en fantastisk risotto og en utrolig god saus. Dette var mat for Mons.
Fredags morgen brukes til litt lett trening sammen med Goldi. Vi sykler en tur også løper vi 20 min. Det virker greit. Kroppen er klar. Etter treningen tøyer jeg lett og skrur badekarkrana på kaldt og sitter i kaldt vann i 5 min før jeg går i varm dusj.

Eidfjord
Endelig er vi her igjen sier jeg til Tor Inge på hotellrommet. Et år går fort. Vi har vært oppe på registreringen og skal opp igjen til åpningen av Norseman 2010. Vi kommer litt sent, men får med oss Hårek sin godt tilbakelente gjennomgang. Lyset blir slått på og alle deltagerne kommer til syne. Alle ser veldig tynne, veltrente og gode ut. Enkelte ser fryktelig gode ut. Målet mitt har vært helt klart hele tiden. Er målet for høyt? Kan jeg slå alle disse?

Support Teamet kommer,
Foruten Tor Inge Skau som jeg har kjørt sammen med fra Geilo, så svinger resten av Teamet inn til hotellet kl. 18.10. Frode Hansen har ansvaret for sekundering, Thomas Endresen skal filme og sende tekstmeldinger ut til venner, pårørende og andre interesserte. Kristian Bjørseth skal sørge for at jeg får i meg det jeg trenger av mat og drikke og Tor Inge skal kjøre. Nå kan jeg senke skuldrene og fokusere på egen form, teamet fikser resten.

Natta:
Jeg har ingen forventninger om å få sove, så jeg har handlet inn lesestoff for en formue. Til min store overraskelse så sovner jeg nesten med en gang. Jeg våkner etter en snau time av at dyna er gjennom våt av svette. Nå våkner hypokonderen i meg, men etter en liten selvutført «legesjekk», så er jeg frisk meldt. Snur dyna og puta og legger meg til å sove igjen. Jeg våkner 01.50, ti minutter før vekkeklokka. Om jeg skal bli i senga, så må jeg nok sette på meg våtdrakten, for nå er senga forvandlet til et svømmebasseng av svette. Kommer meg på badet og får tørket meg. Merkelig greier, aldri opplevd noe lignende. Før jeg tusler ned til frokost hører jeg en gjeng som tydelig ikke har lagt seg enda og synger: om englarna fanns, bara, bara... Joda dette er den rette stemningen.

Ferja ut
Kristian blir meg på ferja ut. Han er jo tryggheten selv og god å ha rundt seg i en sånn setting. Blir intervjuet av en tvprodusent på båten. Klarer vel ikke å lire av meg så mye lurt, men føler jeg klarer meg greit etter omstendighetene å dømme.

Svømmingen
Jeg velger å legge meg et stykke ut og er alene i vannet når starten går. Jeg er dårlig til å henge og det blir som regel mye mas når jeg får mange rundt meg. Per Gunnar; svømmetreneren min, hadde prentet fokus på lange tak og skli i vannet. Det føles veldig bra og jeg bruker lite krefter. De jeg etter hvert ser rundt meg, svømmer jeg stadig i fra og jeg tar igjen nye. Skal jeg endelig få lønn for all svømmetreningen. Jeg føler jeg bruker lite krefter og føler meg veldig fin når jeg kommer opp på land.

Skuffelsen
Frode roper i det jeg runder svingen inn på brygga: 18 min bak Tom, 10 bak Even. Det er håpløst langt bak. Vi hadde avtalt på forhånd at Frode aldri under noen omstendigheter skulle pynte på tidene, nå var det nesten så jeg angret litt på det. I det jeg får se sykkelskoene mine får jeg mest lyst til å sette meg ned og grine. Jeg skifter og kommer meg på sykkelen, og prøver å tenke på det Ole sa til meg på torsdagen: Om du ikke får den starten du ønsker, så husk det er langt til mål og god tid å rette det opp på.

Måbudalen
Jeg kommer greit i gang, men selvtilliten er svekket. Jeg tar igjen folk hele tiden og i en tunell nedenfor Vøringsfossen er jeg i tet. I dameklassen om ikke annet:). Henter stadig inn lavere og lavere nummer. Oppe på Vøringsfossen tar jeg igjen Even Olsen. Da letner det litt for meg for jeg har hele tiden sett på han som en sterk utfordrer til seieren. Det ser ikke ut som om han har en god dag på sykkelen, men jeg vet han kan løpe. Jeg tar inn litt på Tom men ikke så mye som i fjor og tar inn bittelitt på Even. Jeg vet ikke hvordan jeg er i forhold til plassering, teamet lar meg ikke fokusere på annet enn teten.

Hardangervidda
Et eller annet skjer i det jeg runder Dyranut. Turbodieslen har vært fraværende så langt, men nå er den tydeligvis i gang med å starte opp. To belgiere som tydelig ikke er vant med norske utforkjøringer og norsk asfaltkvalitet, lurer nok fortsatt på hva som traff dem på vidda når jeg passerte. Nå er sekunderingene fra Frode svært positive, nå henter jeg mye på teten.

Kikut
Det er enkelte dager hvor bakkene blir for korte. Dette er en sånn dag. Dieslmotoren har fått flybensin og teamet er nå bekymret for at det går for fort. Kristian løper livet av seg for å gi meg mat og drikke. Jeg hiver flaskene så nærme han jeg kan, men han får likevel en solid treningsøkt:). Jeg henter mye tid opp og nedover. Nå har til og med tv teamet fattet interesse og sekundantene til Even Herslett begynner å se stressa ut.

Dagali
Meldingene er nesten ikke til å tro, jeg har hentet 8 min på Even og er litt over to min bak han. Tom er nå innenfor rekkevidde. Er det mulig? skal vi lykkes likevel? Vi har jo trumfkortet: Løpingen! Fokuset må tilbake til hodet og jeg kjører som en gal ned til bunnen av Imingen.

Imingen
Siste melding er 1,20 fram til Even i bånn. Tor Inge er vill i blikket og roper: nå ser du han snart og endelig der har jeg øyekontakt, med en sterk triathlet jeg ikke har hatt sjans til å slå før i år. Han har trøbbel med magen og får ikke i seg mat. Han virker veldig kjørt når jeg passerer han mot slutten av bakken. De siste bakkene tenker jeg på diskusjonene vi har hatt om utveksling. Det er med en viss tilfredsstillelsen jeg konstanterer at 11-23 bak og 42-54 foran har vært en suveren utveksling for meg i Norseman. Over Imingfjell går det tyngre og jeg begynner å forbrede meg på løpingen, senker farten litt, spiser, drikker og ser fram til utforkjøringene

Tessungdalen
Kjøret merkes nå, så jeg safer litt, sitter lite i bøylen og prøver bare å overleve alle dumpene og all telehiven med ei tisseblære som er i ferd med å sprenges. Så skjer det som lyn fra klar himmel: kneet hyler av smerte. Skal alt gå til dunndass likevel. Nå virker det som om alt henger i en tynn tråd. Jeg får gitt beskjed til følgebilen og «Doktor» Kristian, gir meg Zon gel mens jeg ligger i 40 kmt, rett i hånda. Jeg kliner det utover kneet og smertene forsvinner som dugg for solen. Det eneste jeg merker nå er den gode smaken (not!!!) av Zon gel jeg har klart å få i munnen da jeg like etter bruker samme hånd til å spise med,.

Austbygde,
Når jeg kommer ned til Austbygde møter jeg familien min. Renate (kona mi) er sinnsykt gira og i hundre når jeg kommer inn til veksling. Mamma og pappa er der også. Storm (sønnen vår på 9mnd) synes visst at det var like greit å sove og spare kreftene til senere. Jeg skifter raskt og er desperat etter dopapir, har holdt meg i 12 mil og nå havner snart både det ene og det andre i buksa. Mens jeg sitter på andre siden av autovernet og holder på med mitt, slår Even tilbake. Han har tatt innpå meg på slutten av syklingen og nå er han foran meg igjen. Det varer ikke så veldig lenge, for plutselig er det hans tur til å gjødsle litt. Etter fire kilometer er ikke Tor Inge helt fornøyd. Det går for sakte. Den siste km gikk på 4,20 og han minner meg på at planen vår er 4 min pr. km langs Tinnsjøen. Jeg øker farten og pulsen stiger til 145 og vips så sitter 4 min på kilometern. Beina mine går av seg sjøl og nå er teamet på vei ut av sitt gode skinn. Even har fulgt en stund, men nå må han slippe, og Tom taper nesten 50 sek pr. km.

Øyekontakt
Det er en utrolig deilig følelse når jeg får øyekontakt med mannen jeg har jaktet på i ca. 20t totalt i Norseman. Det blir nok et akutt dobesøk, så avstanden øker litt igjen, men nå er han innenfor rekkevidde.

Plakaten
Min fantastiske kone har laget en plakat med bilde av sønnen vår Storm, der han ser like fandeninvolsk ut som djvelen sjøl, med teksten: pappa du er best! tårene presser på og det styrker motivasjonen mange hakk.

Bakken
Endelig er vi her! Tom er rett foran og jeg er klar for å ta revansj. Jeg kommer meg opp i ryggen på Tom, men må over autovernet nok en gang etter et par km. Da tar Tom en Contador :). Do besøket kostet 1 minutt og 40 sekunder. Jeg må gå litt for å komme i gang igjen. Skal Tom ta meg likevel? Thomas kommer opp på siden og er klar i talen: dette skal vi vinne sammen, motivasjonen stiger, de uutholdelige smertene blir til å leve med. Tor Inge lurer på om jeg kan øke farten litt og jeg øker steglengden. Sekunderingene til Frode blir positive igjen: 1,40, 1,20, 1,05, 55, 40, 35, 20 og endelig i rygg igjen.

Rykkene
Jeg øker farten litt i en av de siste svingene før det flater ut. Tom følger lett, jeg må vente med rykket. Det flater ut litt, jeg øker farten og får luke, men Tom kommer tilbake, jeg øker farten for andre gang og får luke. Tom er sterk, han tetter luka igjen - det er typisk han. Han kan være fryktelig sliten også kommer han tilbake likevel. Jeg har alltid prentet inn i mitt eget hode og alle andre som har giddet å høre på meg, at det er når man er fryktelig sliten sjøl, at det er da det er muligheter. Nå begynner jeg å bli fryktelig sliten, nå er muligheten her. Jeg støter for tredje gang, og nå er det alvor. Jeg presser meg til å holde høy fart. Nå får jeg skikkelig luke og avstanden bare øker.

Stavro,
Nå er jeg på hjemmebane, herifra og opp skal ingen ta meg om jeg må løpe på alle fire. Det er faktisk et alternativ for jeg sliter med balansen, er svimmel og kroppen begynner å bli sluttkjørt. Jeg må holde løpinga til det blir veldig bratt. Tom skal ikke få noe håp om å kunne ta meg igjen. Jeg kommer meg litt og løper i alle flatere partier og går der det er bratt. Mimrer et år tilbake og husker hvor fort jeg løp i disse partiene, jeg må være forberedt. Det er mulig å ta mye på slutten, men kommer Tom eller Even, så er jeg klar. Jeg passer på å ha litt i reserve.

Toppen
På de siste metrene opp til toppen går alle tankene mine til alle de som har hjulpet meg til å nå målet mitt, jeg sier det til tv - mannen nede i bakken , dette er historien om Henrik askeladd og de gode hjelperne. Geir-Olav Killingstad som har gjort Team Nakamura mulig, Ole Holt Olsen som har hjulpet meg med treningen, Per Gunnar Trondsli og Kristian Torvaldsen som har hjulpet meg med svømmingen, supporten min: Kristian, Frode, Thomas og Tor Inge som har kjørt, løpt, motivert, sekundert og gjort alt for at vi skal lykkes. Renate som har tatt støyten hjemme og latt meg trene og gutta på laget jeg har fått trene sammen med og blitt motivert av. Når jeg endelig setter mine bein på toppen og kan slippe jubelbrølet løs, er beina mine i ferd med å svikte under meg, jeg hyler ut: Team Nakamura, vi tok det! Håper det aldri misforstås som et komersielt utbrudd, det var bare en hyllest til hele Teamet. Vi vant sammen!